Innenfor alle kunstformer finnes det individer som mener at de, og bare de, sitter på det objektive svaret på hva som er god kunst og ikke. Disse åndsnobbene finnes også innenfor musikkens verden. Kanskje fnyser de av danseband og hiphop, men sitter pris på jazz og klassisk. Eller de elsker progrock, men har lite til overs for mindre kompleks musikk.
Denne formen for snobberi er også vanlig blant for eksempel film-, kunst- og matelskere. Slik dømming må kunne sies å være helt unødvendig, da det tross alt finnes plass til alt. H
adde alle hatt lik smak hadde vi ikke hatt et stor musikalsk mangfold, og musikere ville hatt færre sjangere å eksperimentere med når de produserer musikk.
Musikalsk snobberi er i det hele tatt en måte å skape splid mellom musikkelskere av ulike slag, og det er vanskelig å se hva det skal være godt for. Snarere burde vi sette pris på mangfoldet. Vi burde glede oss over at det finnes musikk for alle, og at oss menneskers kreative evner og smak strekker seg lenger enn at vi alle foretrekker det samme. Hadde vi alle vært like, ville det ikke vært mye nytt å oppdage.
